Frontfagsmodellen for fall?

Av Kjell Erik Lommerud og Steinar Vagstad
Kronikken har stått på trykk i Dagens Næringsliv.

På 1930-tallet var det viktig for de utekonkurrerende metallarbeiderne at lønningene ikke ble drevet for høyt opp av de mer skjermete bygningsarbeiderne. Dette var kimen til frontfagsmodellen, som har preget norske lønnsforhandlinger i mange tiår. Tanken er at skjermete arbeidstakere ikke skal få drive det alminnelige lønnsnivået opp til et nivå utekonkurrerende sektor ikke kan tåle. Frontfaget i dag er ‘industri’ i videre forstand, mens det viktigste ‘følgefaget’ er offentlig sektor.

Nå er det storstreik i offentlig sektor. Uenigheten ser ut til nettopp å gå på hvordan frontfagsmodellen skal tolkes i dagens virkelighet. I revidert nasjonalbudsjett ble anslaget på samfunnets lønnsvekst justert ned fra 4 til 3,75%. Historien viser at Regjeringen undervurderer lønnsveksten i frontfagene hvert eneste år, og arbeidstakerorganisasjonene mistenker at dette bare var et tjuvtriks for å holde lønnene i offentlig sektor nede. Det gjør vi også. Dette problemet må være lett å løse. Det er bare å skrive inn en  indekseringsklausul. Hvis lønnsveksten i industrien blir ett halvt prosentpoeng høyere enn Finansdepartementet vil ha oss til å tro, så kommer det nye tillegg til de offentlig ansatte i desember.

Frontfagsmodellen tilsier jo at frontfaget får lønnen fastlagt først, men i dagens situasjon kommer frontfaget både først og sist. Industrien får rundt halve lønnsveksten sin om våren som oppstart på forhandlingssesongen, men den andre halvparten kommer lokalt til høsten – etter at de offentlige lønnene er låst fast. Dette må det ryddes opp i.

En viktigere diskusjon er hvordan frontfaget skal defineres. Typisk for lønnsoppgjørene, er at ‘industrifunksjonærene’ kommer svært godt ut. ‘Industriarbeiderne’ gjør det år etter år relativt dårlig.  Bak dette ligger det en stadig mer tydelig todeling av norsk industri. Industrien sysselsetter rundt 250 000 mennesker. Dette er under ti prosent av de sysselsatte i Norge, så industriens rolle er ikke hva den var. Rundt 100 000 av disse jobber i oljenær industri med god lønnsevne og frisk jobbvekst.  Utdanningsnivået er høyere i denne delen av industrien, så det er flere som defineres som funksjonærer.

Offentlig sektors problemer med å trekke til seg arbeidskraft ligner på innlandsindustriens: man sliter med rekruttering og attraktive medarbeidere slutter for bedre betalt jobb andre steder. Men mens innlandsindustriens produkter kan erstattes av import er det vanskeligere å se for seg at offentlig tjenesteyting i særlig grad kan importeres. Tjenesteproduksjonen må i stedet baseres på dem som av den ene eller andre grunn ikke fristes av høyere lønn i det private. For arbeidsgivere i det offentlige må dette fortone seg som en meget risikabel strategi, enten det dreier seg om politi, sykepleiere, lærere eller forskere. Man burde kanskje ikke være så forundret over at de flinkeste elevene ikke vil bli lærere eller at de flinkeste studentene ikke vil bli forskere. Det at offentlig tjenesteproduksjon ikke møter konkurranse i produktmarkedet må ikke misforstås dit hen at sektoren ikke er konkurranseutsatt – sektoren er i ferd med å bli utkonkurrert i kampen om arbeidskraften. Det er vanskelig å få øye på noen vinnere hvis dette fortsetter.

Kampen i dag står om lønningene i offentlig sektor skal bindes til funksjonærene eller arbeiderne. En lærer er ikke en oljeingeniør, kan man si, og en lærer har bedre ansettelsestrygghet enn en privatansatt. Men dette ligger alt inne ved at en lærer tjener dårligere enn en ingeniør. Spørsmålet er om forskjellen skal bli større og større. Hvis utdannet arbeidskraft i offentlig sektor får lønnene sine bundet til polske potetsorterere i potetchipsindustrien, er dette ingen god modell for rekrutteringen til sektoren.

Folk i Norge tjener godt. Vi har hatt en mye bedre lønnsvekst enn andre europeiske land de siste årene. Det som har skjedd er at vi har fortsatt med en reallønnsvekst på drøye to prosent i året, som vi i snitt har hatt i mange tiår, mens reallønnsveksten i mange andre land nesten har stoppet opp. En eller annen gang må dette ta slutt. Men dette må skje ved at presset i økonomien dempes. På 1970- og 1980-tallet var det en diskusjon om hvilket tempo i oljeutvinningen vi tålte før presset i økonomien ble for sterkt. Noen partier mente streken gikk på 90 millioner tonn oljeekvivalenter årlig mens andre syntes 60 millioner fikk holde. Da olje- og gassproduksjonen toppet for noen få år siden, lå vi på 220 millioner tonn. Men en holder ikke lønnsveksten nede i Norge ved ensidig å prøve å holde offentlig sektor tilbake.

Frontfagsmodellen har tjent oss bra gjennom mange tiår. Men skal den overleve, må den justeres til en ny virkelighet.